torsdag 20. mars 2014

Et lite barn

“You pass by a little child, you pass by, spiteful, with ugly words, with wrathful heart; you may not have noticed the child, but he has seen you, and your image, unseemly and ignoble, may remain in his defenseless heart. You don’t know it, but you may have sown an evil seed in him and it may grow, and all because you were not careful before the child, because you did not foster in yourself a careful, actively benevolent love. Brothers, love is a teacher; but one must know how to acquire it, for it is hard to acquire, it is dearly bought, it is won slowly by long labour.”



― Fyodor DostoyevskyThe Brothers Karamazov



http://happydayout.tumblr.com/post/47559441637

søndag 9. mars 2014

Oceans, hillsong


You call me out upon the waters
The great unknown where feet may fail
And there I find You in the mystery
In oceans deep
My faith will stand

I will call upon Your name
And keep my eyes above the waves
When oceans rise my soul will rest in Your embrace
For I am Yours and You are mine

Your grace abounds in deepest waters
Your sovereign hand
Will be my guide
Where feet may fail and fear surrounds me
You've never failed and You won't start now

So I will call upon Your name
And keep my eyes above the waves
When oceans rise
My soul will rest in Your embrace
For I am Yours and You are mine

Spirit lead me where my trust is without borders

Let me walk upon the waters
Wherever You would call me 

Take me deeper than my feet could ever wander
And my faith will be made stronger
In the presence of my Saviour

I will call upon Your Name
Keep my eyes above the waves
My soul will rest in Your embrace
I am Yours and You are mine

onsdag 5. februar 2014

Midtpunktet i venteværelset



Du skulle sett henne. Ett-åringen som på venteværelset hos legen. Hun er ikke veldig syk, merker jeg.  Stabbene rundt, overlykkelig etter å ha vært inne med meg i flere dager. Endelig får hun treffe andre mennesker! Rundt oss sitter seks andre som venter, opptatt med ukeblader, mobilen, tanker og seg selv. Man skal helst ikke snakke sammen og man sitter og tenker på sykdom, mest sannsynlig hvertfall. 

Ettåringen min rusler bortover mellom stolene og går fra den ene til den andre. "Nana!" sier hun høyt og dunker litt på beinet til den første mannen hun kommer til. Han smiler tilbake og jeg kan se at de andre også må smile. "Hei" sier han, og så går hun videre til neste som sitter der. Hun sier "nana!", smiler og sjarmerer med å dra genseren sin litt opp på magen. Der står hun og ser på menneskene rundt seg og er blitt midtpunktet på venteværelset. Det vet hun om. Selvfølgelig er hun det! Hun går også til de andre som sitter der og viser fram mellomrommet mellom de to nye fortennene sine. Hun smiler og gir ukeblader til de som er rundt, så de kan lese mens de venter. 

Så mye glede min lille elskling sprer på noen få minutters venting på legetime. Det mest naturlige i verden er å gå bort til andre, si "nana!" og sanke inn smil og oppmerksomhet. Jeg sitter litt lenger unna og beundrer skatten min og blir varm i hjertet. Du skulle sett henne. 


onsdag 22. januar 2014

et lekeperspektiv



Disse bildene  av barn med lekene sine, fra utdanningsnytt.no, gir virkelig et nytt perspektiv på hvor mye vi faktisk har. Jeg har en ettåring som allerede har massevis av leker. 

Etter én julaften kunne vi ta toget tilbake fra østlandet til Bergen med en hel stor Ikea-pose full av nye leketing. 

Vi er så ubegripelig heldige. 


I have a beautiful body

Denne videoen fikk meg til å ville dele den med deg. På bloggen! Det er 1,5 år siden sist jeg logga på her, men i og med at denne videoen fikk meg til å ville blogge, bør du se den ! 


I have a beautiful body. 

fredag 28. september 2012

Jeg er 24 år, snart 25. Det kan betyr at jeg kanskje har levd en fjerdedel av livet mitt. Kanskje ikke det en gang, kanskje mer, kanskje mindre. Det kommer jeg aldri til å få vite helt sikkert. Men mest sannsynlig har jeg mesteparten av livet foran meg. Det er en fin tanke. Tanken om at jeg har lyst til å utrette noe med livet mitt. Jeg har lyst til å bidra til en bedre verden og redde mennesker fra undertrykkelse og fattigdom.

Jeg ønsker å leve et rikt liv. Et liv som inneholder utfordringer, latter, familie, venner, opplevelser og eventyr. Jeg trenger ikke penger. Altså, pengene i seg selv gjør ikke at jeg kan le, de gjør meg ikke varm, de kan ikke spises. Likevel vil jeg være rik. Jeg vil være rik på muligheter og å kunne gi av det jeg har fordi jeg har det jeg trenger. Penger. Tenk å kunne gi andre muligheten til å le, til å hjelpe andre, ha en familie og kunne ta vare på venner. For en opplevelse det ville vært og for et eventyr.

Jeg har ett liv her på jorden. Tankene surrer ut gjennom fingrene mine mens jeg skriver. Jeg vil leve et rikt liv. Jeg vil være rik så jeg kan dele. Dele livet med andre. Dele det som er viktigst i livet med andre og ta del i det selv med mitt liv. Nå er jeg lei av å snakke, skrive, skravle - jeg vil gjøre noe. Bety noe for andre og se at mitt liv kan være viktig for andres liv. La andres liv få være viktige for mitt!


søndag 6. mai 2012

Slækt på bussen


Det er faktisk interessant å ta buss. Jeg har aldri eid en bil og ser fordelene med bil, men også fordelene uten! På bussen vet du, der kan du oppleve så mangt. Gitarspillende hippier som gjerne inviterer deg med i humøret sitt, paranoide damer med mange råd om hvordan unngå å bli identifisert på bussen, livshistorier og boktips fra hyggelige bussjåfører. Man kan få gode venner på bussholdeplassen og ønske man hadde tatt den bussen før så man kunne tilbrakt mer tid sammen.


Det er ganske spennende å observere alle de ulike menneskene som tar buss og for eksempel sitte og være vitne til utkastninger, høre på høye latterkramper, møte kjente og bekjente, bli overdøvet av gjenger som skal på byen eller å møte sin elskling og holde hender. På bussen kan man sitte å se ut på alt som skjer mens man hører på lydbok for så å glemme å gå av der man skulle og så må man gå tilbake og får enda litt mer tid med boka. Man kan også sove på skulderen til den ved siden av. På bussen kan man komme i snakk med mennesker som har mer livserfaring enn en selv. For eksempel kan man få høre om livet og bussrundene til en 94 år gammel mann fra England. På bussen kan man spille Wordfeud uten dårlig samvittighet og man kan smile og gjøre grimaser til barna som sitter i barnevognene. Bussturene er aldri like.


Alt dette og mye mer har skjedd på bussturene bare den lille tiden vi har vært i Victoria, Canada. Det er ikke helt feil med buss!




mandag 30. april 2012

Jeg har prøvd noe nytt!

Jeg har boogieboarda! Jeg ble venn med mitt første brett og vi to hang sammen med digre bølger ganske så lenge. Gøy! Surfebrettet og jeg utvekslet kun et par høflighetsfraser for denne gangen... :)


tirsdag 24. april 2012

Wake Up Everybody

Denne sangen INSPIRERER meg om dagen. Ikke nok med at noen av mine absoulutt favoritter kommer med nytt album, de snakker jo om ting som fyller tankene mine og hjertet også. Ikke rart man blir inspirert. Hør på denne go'-musikken og go'-orda du også!




"Wake Up Everybody"
(with The Roots, feat. Common & Melanie Fiona)

Wake up everybody
No more sleepin' in bed
No more backward thinkin'
Time for thinkin' ahead

The world has changed
So very much
From what it used to be
There is so much hatred
War and poverty, whoa, oh

Wake up, all the teachers
Time to teach a new way
Maybe then they'll listen
To what'cha have to say

'Cause they're the ones who's coming up
And the world is in their hands
When you teach the children
Teach 'em the very best you can

The world won't get no better
If we just let it be, na, na, na
The world won't get no better
We gotta change it, yeah
Just you and me

Wake up, all the doctors
Make the old people well
They're the ones who suffer
And who catch all the hell

But they don't have so very long
Before the Judgment Day
So wont'cha make them happy
Before they pass away

Wake up, all the builders
Time to build a new land
I know we can do it
If we all lend a hand

The only thing we have to do
Is put it in our mind
Surely things will work out
They do it every time

The world won't get no better
If we just let it be, na, na, na
The world won't get no better
We gotta change it, yeah
Just you and me

It's the God hour, the morning I wake up
Just for the breath of life I thank my maker
My mom say I come from hustlers and shakers
My mind builded on skyscrapers and acres
He said take us back to where we belong
I try to write a song as sweet as the Psalms
Though I am the type to bear arms and wear my heart on my sleeve
Even when I fell in God I believe
We the days at
Weave through the maze and the season so amazing
Feed them and raise them
Seasons are asian
Earthquakes, wars and rumors
I want us to get by but we more then consumers
We more than shooters
More than looters,
Created in his image,
So God live through us,
And even in his generation living through computers
On love, love, love can reboot us

Wake up, everybody
Wake up, everybody
Need a little help, y'all
Yes I do, need a little help

Need a little help, y'all ay
Wake up everybody
Wake up everybody
Wake up everybody




lørdag 21. april 2012

Vi har alle et bilde...



Vi har alle et bilde av Afghanistan. Et bilde som ofte inneholder terror, krig, tørke og soldater. Jeg sitter akkurat nå og skriver en oppgave om utviklingen av utdanningen i dette landet siden talibans fall i 2001. I den sammenheng har jeg lest denne boken om kvinners situasjon i landet og jeg blir opprørt, sint og lei meg av å lese om hvordan jenter blir undertrykt. Dette er ikke bare noe som skjer i Afghanistan, men i mange land på alle kontintenter. 




Denne filmen som vises her tar fra meg pusten. Vi kan ofte ha et bilde av noe som vi lever med og som representerer verden. Men det er som oftest bare en liten del av virkeligheten. Denne filmen gir et annet bilde og jeg må nok en gang innse at mine bilder ikke er nyansert nok. 


Nyanser, sammensatthet av farger og tanker. 
Morgenstunder med lys og skygger. 
Flere toner i en melodi av mennesker. 
Så mange individer. 
Øyeblikk, sekunder og dager fylt med følelser, barn og rynker.  


I Afghanistan bor det nesten 30 millioner mennesker...


mandag 16. april 2012

På biblioteket

Det er så masse bøker jeg vil lese og så uendelig mye å lære! Jeg prøver å puste, nyte og bli inspirert. Frustrasjonen må ikke få ta meg vekk fra det rommet av fascinasjon som biblioteket gir!

Mens jeg vandrer gjennom hylle på hylle med bøker, kjenner jeg hjertet banke.

The whole world inspires me!

lørdag 31. mars 2012

En uvanlig morgen, for meg

Jeg har nettopp satt meg på en kafe. Jeg har ikke kjøpt noe, fordi jeg har glemt lommeboka og må vente på Benjamin. Klokken er 7 på morgenen og jeg se ut på Douglas Street i Victoria. Bussene som suser forbi, menneskene, de få som er ute så tidlig, tuslende til sine ting. Det regner og lysner samtidig. Denne morgenen er annerledes enn mine vanlige morgener, men ganske normal for de jeg har møtt, enn så lenge i dag.

Min utsikt på kaféen da jeg skrev dette

Reverend Al, som han blir kalt, kunne gjerne vært broren til Gerard Depardieu, den franske skuespilleren som spiller Obelix. Likheten er slående, med langt, tynt, grått hår og med en alder forbi seksti. Han er så god mot menneskene han møter og er utdannet teolog. I tillegg har han viet livet sitt til de mange hjemløse Victoria. De vi prøver for harde livet å ikke se, idet vi går forbi de på gatehjørner, i krokene på kvelden. På vei til våre viktige ting. Som butikken, til kveldsmaten eller kirka for eksempel.

For ca to uker siden hørte jeg et foredrag av Rev Al på Universitetet her, der han delte historier fra sine møter med menneskene i Victoria, mens han fortalte oss om en annen verden. En verden som befinner seg like ved vår egen, men som likevel er så totalt annerledes og fremmed fra vår. Det var der han også sa at dersom noen ønsket, kunne de være med på en av rundene hans om morgenen. Det var det jeg gjorde i dag.

Kl 4.00 sto jeg opp og spiste frokost, sykla i halvsøvne ned til byen og møtte Rev Al utenfor en adventistkirke. Han kom kjørende i regnet med en hvit, liten bil. Bilen var full av tepper, tørre sokker, kaffe, bagels og noe bagasje som han har tatt vare på for en som lever på gata. Flere dukket opp og fikk ta av det som var i bilen. Det var visst alkoholikerne, ble jeg fortalt. Jeg fikk dele ut tørre sokker. Jeg følte meg litt malplassert der jeg fulgte med Rev Al, men han introduserte meg som hjelperen hans i dag. På den måten følte jeg meg likevel ganske velkommen, selvom jeg ikke akkurat var til masse hjelp.

Vi dro videre til et av de andre stedene det er mulig å holde seg nogenlunde tørr en regnvåt natt som denne. Under taket til inngangsporten til en garasje, var det ca ti som opphold seg og hadde overnattet. Jeg kunne ikke se noe tegn til soveposer og de fleste stod og var våkne. Rev Al fortalt at dette var narkotikagjengen. Et par av de som satt, hadde abstinenser fra kokain - the chicken kalles det visstnok. Det gjør at kroppen lager lange, merkelige og ukontrollerte bevegelser. Tidligere har jeg sett det hos noen som stod på et gatehjørne i byen, men denne morgenen fikk jeg også sagt hei til en jente med sånne rare bevegelser, sett henne inn i øynene. I ett sekund. Rev Al fortalte at hun har bodd på gaten siden hun var 15/16. Nå er hun 21. "Looking for love in all the wrong places," sa han.

Der kom jeg i snakk med en som heter Johnny. Han fortalte meg at han har mer eller mindre vokst opp i det miljøet og at han har bodd fra eller til på gaten i ti år. "I'm on marihuana all the time you know." Han spurte om jeg skulle ut å observere alle de crazy folka som de var. Hva skulle jeg svare? "No," sa jeg kjapt. "I just want to see how things are you know, get some perspective on things." Jeg kan ikke tenke meg at jeg akkurat var veldig overbevisende. Han spurte om hvor jeg var fra, som de fleste gjør, idet jeg får sagt en setning eller to, og på den måten avsløres at jeg ikke er Canadier. Samtalen fortsatte inn mot Europa og at han hadde tyske foreldre. Kjæresten hans dukka opp og fortalte om hennes backpacking i Europa i to og et halvt år. Kult.

Vi dro videre med bilen og oppsøkte tre-fire flere steder til. Kaffe og bagels. Og sokker. Samtalen i bilen mellom stoppestedene gikk inn på systemet i Norge og Canada. Rev Al er tydelig opptatt av hva som kan gjøres bedre på lang sikt. Han fortalte litt hvordan ting er i Canada og jeg prøvde å forklare om Norges ststem. Jeg tror jeg faktisk må regne ut hvordan det er å leve på trygd i Norge. Det er så fort gjort å mene, uten å vite. Hvor mye har man igjen når man har betalt husleie, strøm, telefon og andre faste utgifter? Det er mange myter som lever i samfunn som våre. Myter vi lener oss på for å gjøre det, om mulig, enda lettere å ikke bry seg eller ta ansvar. Her i Victoria, for eksempel, sier nesten alle jeg har møtt at det er så mange hjemløse her, fordi de kommer fra andre steder i Canada for å overvintre i milde Victoria. Det er visst ikke sant når man spør folkene selv. Andre myter er for eksempel sånne som at dersom man bare bruker pengene riktig, strekker trygden til. Barn av alenemødre eller arbeidsledige kan leve på samme måte som andre barn. Jeg tror kanskje dette er myter, men vet ikke sikkert. Jeg må visst gjøre leksene mine bedre.

Kanskje er det sånn at disse mytene har et snev, et fnugg, av sannhet i seg. At det kan gjelde i noen tilfeller. Kanskje gjør det at de sprer seg, og at folk tror på de? Kanskje folk vil tro på de?

Noe annet vi snakket om i bilen var immigranter. Hvordan behandler vi dem? Hvilke rettigheter har de? Jeg har virkelig lyst til å gjøre noe for immigrantene i Norge. Det merker jeg mer og mer...

Hvorfor ble jeg egenlig med denne morgenen? For å utvide perspektivet? Jeg liker å tro det. Var det altså for min egen del? For å lette på samvittigeten og føle meg som en av de som gjør noe bra og ikke som alle 'de andre' som ikke gjør noen ting? Kan en time en morgen som denne inkludere meg inn i den gjengen? Neppe. Det er en helt annen sak med sånne som Rev Al som hver dag, år etter år, stiller opp. Ikke for sin egen del, for å utvide perspektivet eller for å blogge om det. Han gjør det av kjærlighet til de han møter. Det kunne jeg se lang vei. Jeg merka det på hvordan han snakker til og om menneskene han møter, hvordan han møtte meg og på hvordan han ble møtt av menneskene denne morgenen. Uansett tid, dag, vær eller følelse. Er ikke det hva medmenneskelighet og å elske vil si?

Dette ble en uvanlig morgen for meg, og nå sitter jeg her og tenker og er stuptrøtt på kafé. Det har lysnet ute og trafikken ig stresset er i gang. Håper Benjamin kommer så jeg kan fortelle ig kjøpe en kaffe så heg våkner.


Illustrasjonsbilde fra www.pinterest.com

torsdag 22. mars 2012

Vårlig luft


Det er vår og jeg ser blomster overalt!
Victoria har så mye vakkert. Storslåtte bygninger og frukttrær i full blomst om dagen. Selv i regnvær er det vår når trærne våknet opp. Spirer og blomstrer. Det som før var ganske så brunt og til tider grått. Pistrete pinner og greiner på en stamme. Nå står de der og smiler til meg og blomster. Det er vår i lufta og jeg nyter solglimtene jeg får.

Tenk at det som nå blomstrer har vært der hele tiden. Inni greinene. Nå er det bare så veldig utenpå, for en periode. Så kommer bladene. Det friske grønne inspirerende. Treet fascinerer meg. Fasene det har og at det vokser, deler seg, forandrer seg og alt som ligger inne i treet.

Jeg skulle vel egentlig bare si at det er vår! :) Det er vår!


fredag 16. mars 2012

Hva ser du?


Jeg ser ballonger
På en regnfull dag
De jager bort det grå
Farger
Rød, lilla, blå
Smilende.

Hva ser du?

onsdag 14. mars 2012

Write more




Jeg befinner for tiden i Canada. Nærmere bestemt i en by med et så vakkert navn som Victoria. Her har jeg gått på et skrivekurs, for å skrive mer og utfordre meg selv til å skrive engelsk. Første kvelden ble vi bedt om å finne vår talisman. Noe naturlig og levende som kan fungere som et bilde på oss selv i prosessen vi skulle inn i. Jeg måtte tenke meg om litt, men dette skrev jeg etterhvert:



From now on I am going to write more. I want to detect my talisman for this challenge, and I get reminded of a moment of tranquility experienced earlier today.


My breath was loud, but the music in my headphones drowned it. I was jogging and the hard and dry asphalt met my shoes. Fast, again and again in a rhythm. Suddenly the sound around me changed, but I could not hear it, yet.


The massive ground beneath my soles turned softer, and the smell of the air changed. The colors around me shifted and suddenly I realized, the wind was still. Forest surrounded me. I stopped running to catch up with my chest going up and down too fast. I removed my headphones from my ears. Then, the beauty I saw, grasped me. Tremendously high trees everywhere. I got dizzy as I looked up to see the tree tops. I took a deep breath and tried to suck up the air of forest, and I let it out again as I closed my eyes. It was so quiet. So peaceful. I decided to give myself five minutes of silence and peace, even though I was in the middle of my running. In the middle of my own race.


I sat down on a humid old tree trunk, and there I discovered my talisman. Right there, climbing the trees. Winding itself around and around. Upwards towards the sky, on the way to the top. I know now that my talisman will be this ivy I saw today. I want to be like a curled ivy that curiously finds new ways of growing and extending itself. It stretches, explores and gripes around the tree - always winding upwards, always holding on to the tree.


I know there are so many things for me to see, to learn, to hear and to express. So many places for me to be and to experience. I want to catch them, hold on them to, and grasp them. I want to be able to grow and evolve on them. Like an ivy grasps the tree, I will grasp life.


I am glad I sat down those five minutes, to see and catch both my breath and my talisman. That I took the time to soak this moment in to my heart. Now I want to grasp it again, find it again and remember it. And I believe I will. If I sit down once again to catch my breath and the moment.


From now on I am going to write more.



lørdag 19. november 2011

...


Salme 71: 5: ”For du er mitt håp, Herre.

Du er min tillit fra min ungdom av.”

fredag 7. oktober 2011

Har vært på kveldsspa for sjelen

To venninner, Benjamin og jeg fikk muligheten til å gå på den gratis Festkonserten Utdanning i Bergen arrangerte i Grieghallen! Vi fikk en førsteklasses konsert med Leif Ove Andsnes og Bergen Filharmoniske Orkster! FOR en opplevelse! Jeg kunne sitte å nyte, føle, bli imponert, se, høre og oppleve den vakre musikken i Rakhmaninovs pianokonsert nr. 3 ra 2. rad! (Sitter helt til venstre på bildet på, ja, 2. rad!)

Det er så bra å kunne oppleve slike ting og få litt pleie for sjelen....




http://utdanningibergen.no

mandag 19. september 2011

Leste noe fint i dag

bilde fra www.hallingdalkrisesenter.no
Mitt i en artikkel fra pensum som jeg leste i dag,
skrevet av Løgstrup, "Den etiske fordring",
stod et sitat som jeg ble nødt til å skrive her på bloggen min:

"Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre
uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender."

Tenk på det du! Det skal jeg... :)

søndag 18. september 2011

Her bor vi!

Sånn her var det i Bergen i kveld!

Disse gatene går jeg gjennom hver dag... Her kan man få nyte denne vakre, vakre by mens man hører på ett av mine yndlingsband - Kings of Convenience. Det kan nesten ikke bli bedre!

torsdag 15. september 2011

Nye sko!

http://pinterest.com/medrivdal/yes-indeed-my-kind-of-style/



Endelig har jeg de! Et par fine glittertoms! :D

onsdag 14. september 2011

Spennende fag!

http://pinterest.com/pin/194745913/

Ett av de sykt spennende fagene jeg tar i høst heter Verdensbilde og virkelighetsforståelse. Ooo... Spennende saker! Jeg begynte på en bok i dag av James W. Sire, som heter "The Universe Next Door". Ooo. :) Den skal hjelpe en til å bli bevisst sitt eget verdensbilde og det faktum at naboen har en annen måte å se tingene på. Andre briller å se gjennom. Eller vindu å se ut av om du vil. Eller et annet ror som styrer båten. Osv. :) Jeg er spent på boka.


Sire definerer verdensbilde på følgende måte:

”A worldview is a commitment, a fundamental orientation of the heart, that can be expressed as a story or in a set of presuppositions which we hold about the basic constitution of reality, and that provides the foundation on which we live and move and have our being.” (Sire, 2009: 20)

http://reformers.org.au/The-Universe-Next-Door-A-Basic-Worldview-Catalogue.html





Uansett er dette spennende, og jeg har veldig mye igjen å forstå og lære her!